Terrordramaet i Oslo og på Utøya gikk etter kort tid over i en ny fase.
Sjokk, sinne og avmakt utløst av hendelsesrealiteter og vitnebeskrivelser har blitt delvis erstattet av sorg, samhold, nestekjærlighet – og refleksjon. Hva driver et menneske til å begå slike groteske handlinger? Hva er psykologien i mennesket Anders Behring Brevik sin livshistorie? Og hva kan vi lære av disse hendelsene , slik at denne psykologiske innsikten kan integreres i det framtidige samfunnsbyggende arbeidet?
For over 32 år siden var også Anders Behring Breivik et nyfødt barn som lå på stellebordet med de samme behov og forventninger til livet som oss andre. I dag 32 år senere har dette mennesket gjennom sine handlinger dokumentert en umenneskelighet og evne til å begå grufulle overgrep som savner sidestykke. Da må svært mye ha gått galt på ferden. Personlig har jeg ikke mer kunnskap og informasjon som grunnlag enn det som vi alle har fått ta del i gjennom ulike media de siste ukene. Men jeg tillater meg likevel å reflektere litt.
Anders Behring Breivik er utvilsomt en ”besting – versting”. En ressursrik person som av ulike årsaker har valgt å bruke sine evner, talenter og sine samlede ressurser destruktivt – istedenfor konstruktivt. Når en ”besting” bruker sine ressurser negativt – blir resultatet forferdelig.
Jeg tror Anders Behring Breivik ble født som en særdeles sensitiv og følsom person. For en slik person er de første opplevelser og inntrykk helt fundamentale for utvikling av personens hypoteser om egenverdi og personlige kvaliteter. I sitt manifest beskriver han sin far som ”fraværende”. Både fysisk, men også følelsesmessig. Dette bekreftes gjennom TV-intervjuet av faren: Intellektuell i sin kommunikasjon. Distansert og mer opptatt av egne behov enn sønnens. Trolig blir således følelsen av avvisning og manglende aksept fra hans viktigste identifikasjonskilde – far – det psykologiske bakteppet i barndom og ungdomstiden. Medelever og ”venner” beskriver en tiltalende skyhet og sårbarhet som noe som preget ham mer og mer. Det vil overaske meg om noen mennesker noensinne i Anders Behring Breivik sitt 32 årige liv har opplevd fortrolighet med ham. At han har uttrykt og satt ord på sine følelser og personlige opplevelser. Om hvordan det var å vokse opp med en far som ikke var der for han. Og som slo hånden helt av ham da han ble tatt av politiet for tagging.
Jeg tror ikke dette sårbare mennesket har eller har noensinne hatt en normal likeverdig relasjon til noen. De intime relasjonene han har måttet ha – har han trolig måttet betale for. Hans sårbare og sensitive sinn kombinert med den sterke opplevelsen av avvisning har nok gradvis utviklet et sterkt mindreverdighetskompleks. Opptatthet av det ytre. Behov for kosmetiske operasjoner, fokus kosthold, trening og uniformering er noe som bygger opp under dette. Når man føler seg liten, sårbar og underlegent som individ – har man behov for å kompensere. Parallelt med at de vonde følelsene blir mer og mer uutholdelige, forsterkes behovet for å erstatte dette med det å være noe stort og betydningsfullt. Et grunnleggende psykologisk prinsipp er at alle trenger kjærlighet. I mangel på det vil vi beundres. I mangel på det vil vi skape frykt.
Inne i hodet og følelsene på et totalt ensomt og følelsesmessig isolert menneske foregår det gjennom mange år en tiltagende prosess der følelsene stenges av, og personen blir gradvis følelsesmessig utilgjengelig. Følelseskald, eller det vi før betegnet som utvikling av psykopatiske trekk. Og i de mest ekstreme tilfeller – den rene psykopaten. Hvor all form for empati og innlevelse er stengt av, og mennesker er subjekter; brikker i et spill som man selv kan behandle som man selv ønsker. Samtidig utvikles kompensasjonen seg gradvis- storhetstanker og visjoner om egen rolle og verdi. De narsissistiske storhetsideene erstatter følelsen av mindreverdighet, og gir atferd og mål en slags logisk forståelse og aksept hos personen selv. I sitt isolat slipper ingen utenforstående til med motforestillinger og normale vurderinger. Drivkreftene hos dette mennesket har trolig endret seg fra frykt og skam over egen sårbarhet og usikkerhet, til en eksistensiell energi og lyst til å bevise sin foretreffelighet og å lykkes i å oppnå sitt verdensbilde. Og da er ”den nye” personligheten skapt. Det ressursrike ”overmennesket”. Eremitten som har tid nok og energi nok og som samtidig ikke har noe empati eller noen skrupler til å drepe og ødelegge for å hindre den store trusselen: Det multikulturelle samfunnet. Som preges av respekt, omsorg, likeverdighet og toleranse. Begreper og erfaringer som Anders Behring Breivik ikke har noe som helst begrep om. Og som derfor er skremmende og farlig. Og som må derfor stoppes….
